Mitt bidrag - den nye byen

Hvordan henger hverdagslivene våre sammen med klimaplanlegging for byer?

Stina Oseland holder på med en doktorgradsavhandling ved UiB om klimaplanlegging i norske byer. Utgangspunktet for avhandlingen er at planlegging er ett av hovedverktøyene kommunene har til å styre samfunnsutviklingen. Det høres kanskje tørt ut, men har mye å si – både for klimaet og for hvordan hverdagslivene våre kan bli utformet.

 – Jeg ser på klima og energiforbruk, forteller Stina, og hvordan vi kan planlegge for bedre løsninger for dette i byene våre. Kommunen har laget en klimaplan for Bergen, og Bergen er en veldig ambisiøs by som har satt seg som mål å redusere utslippene som ble registrert i 1991 med 30%, innen 2020. Og det er jo bare litt over halvannet år til.

Siden 1991 har utslippene våre bare gått oppover. Avfall Norge skriver at selv om det har vært mye fokus på både gjenbruk og resirkulering de siste årene, resirkuleres det faktisk mindre avfall nå. Tallene fra 2015 ble sammenlignet med 2017, og Avfall Norge mener at vi ikke har sjans til å nå 2020-målene.

– Dette er tall som gjelder for hele landet, sier Stina, men i Bergen har resirkuleringsgraden gått opp! Ordningen med at man betaler mer dersom bosset ditt må tømmes mer enn en gang i måneden, har hjulpet. Likevel: det største punktutslippet i de store norske byene er forbrenning av avfall. Når vi brenner bosset for å lage fjernvarme, får vi store CO2-utslipp. Dette er en av grunnene til at spesielt byene er opptatt av å få redusert dette, gjennom f.eks. karbonfangst og –lagring. Hvis vi hadde fått til å fange inn alt CO2-utslippet, hadde vi fått løst ett av de virkelig store problemene våre.

Transport er den største generelle kilden til karbonutslipp. Stina Oseland sier at transportsystemer med nullutslipp også er helt nødvendig å få til, dersom vi skal kunne nå målene. Både personbiler, kollektiv trafikk og tungtransport må med, og det er viktig å fokusere på byene.

–De fleste av oss bor i byer, sier Stina, og det er fra byene den største andelen energiforbruk og klimagassutslipp kommer fra. Vi kan også si at fordi de globale målsettingene på mange måter har mislyktes, har på sett og vis byene tatt ansvaret for å faktisk gjøre noe. Dette kan også være fordi det er konkrete steder og befolkninger som opplever ekstrem tørke, flom, skred og andre klimarelaterte endringer som man føler de direkte effektene av. Dermed blir disse hendelsene stedets eget problem, ordførerens problem, eller kommunens problem, som må håndteres lokalt.

Stina Oseland og byen – Foto: Vibeke KoehlerStina Oseland og byen – Foto: Vibeke Koehler


Vi må både tilpasse oss klimaet slik det kommer til å bli i fremtiden, og redusere klimagassutslipp i dag. For Bergens del var Hatlestad-skredet det store vendepunktet for klimatilpasning.

–Når dette skredet fant sted, førte det tragisk nok til dødsfall og mye ødeleggelser, og da fikk flere opp øynene for hvor viktig det er å ha gode analyser og god nok forståelse av alle mulige faktorer som kunne være knyttet til dette. Og økende vannmengder øker faren for skred. Det er naturligvis veldig sjeldent man kan si at ett spesifikt skred er resultatet av klimaendringer, men en kan heller ikke utelukke det. Andre steder må takle at det kommer mindre nedbør og konsekvensene av å ha mindre vann.

Å prøve å spre energiforbruket og utslippene ut over større områder eller grisgrendte strøk er ikke en god løsning:

–Hvis vi ikke samler oss i byer oppstår det andre problemer igjen, sier Oseland. Hvor skal vi få maten vår fra? Hvor skal vi få energien vår fra? Energi- og ressursmessig er det mest fornuftig å konsentrere oss. Men det har naturligvis også stor påvirkning på akkurat de stedene hvor det bor svært mange mennesker på liten plass.

Det skjer allerede mye for å nå klimamålene. Kollektivtransport blir i større og større grad elektrisk, mange har fått øynene opp for samkjøring, og mange bedrifter gjør en stor innsats for å bli grønnere. Byggebransjen har lenge vært en av bransjene med størst utslipp, men dette er i ferd med å snu, med litt hjelp fra kommunal planlegging.

–I Oslo har de allerede fått fossilfrie anleggsplasser, forteller Oseland. På en anleggsplass har man dieselaggregat, dieselgravemaskiner og alle slags andre dieseldrevne anleggsmaskiner. Her har en del av de større kommunene mer og mer fokus på at det er mulig å stille krav til at maskinene ikke skal bruke fossilt drivstoff, og har forsøksprosjekter med fossilfrie anleggsplasser. På denne måten blir anleggsmaskinprodusentene også motivert til å konstruere flere fossilfrie maskiner, slik at det igjen blir enklere for bedrifter å omstille seg til grønnere virksomhet. Kommunene som innkjøpere kan også være med på å stille krav til å ha en egen fossilfri maskinpark.


Trasportsykkel i stedet for korte bilturerTrasportsykkel i stedet for korte bilturer


Fra en byplanleggers perspektiv – hva kan enkeltmenneskene gjøre?

– Når jeg snakker om hvordan byene er bygget og hvordan kommunene jobber for å få ned utslipp, er det mange som tar endringene veldig personlig, forteller Oseland. Mange føler at deres egen livsstil blir angrepet, at de får personlig kritikk for å f.eks. kjøre bil. Måten kommunene samhandler med innbyggerne på om transport og avgifter og søppelhåndtering og alt annet klimarelatert, henger tett sammen med hvordan vi lever hverdagslivene våre, og derfor er denne kommunikasjonen viktig. Det vi kan gjøre selv, er å stille oss noen spørsmål: Hva gjør at jeg f.eks. velger å bruke bilen til korte turer, som kjøring til jobben og til og fra trening. Er det dårlig kollektivtilbud? Mangler treningssenteret sykkelparkering? Hva skal til for at jeg skulle endret adferden min på akkurat dette punktet?

Stina bruker transportsykkel. Når hun sykler til butikken for å handle oppdager hun som oftest at hele framsiden av butikkområdet er parkeringsplasser til biler. Som regel finnes det også et sykkelstativ, noen ganger også parkering til den store transportsykkelen. Men likevel hender det ofte at biler blir parkert rett foran sykkelen slik at det blir et litt utfordrende prosjekt å få den med seg hjem igjen.

–Vi kan med fordel reflektere en del over hva som fører til at vi tar de valgene vi tar, når det gjelder "småtingene" i hverdagen. Da kommer vi ofte til de beste svarene på hva som trengs. Hvis for eksempel skoler hadde innført "hjertesoner" i området rundt skolen, og sperret for biler – ville det ført til at flere hadde syklet til skolen? Ville det egentlig vært vanskelig å tilpasse seg?

Noen ganger innføres det klimatiltak som er lite populære på grunn av andre, umiddelbare negative ringvirkninger, og dermed blir de vanskeligere å gjennomføre. Er det ikke viktig å vise hensyn til at folk vil ha enkle løsninger i hverdagene?

"Klimarettferdighet" har mye å si for enkeltmennesket, sier Oseland. Høye bompenger vil for eksempel ikke ramme en høyt lønnet mann på 55 som kjører til jobben hver dag, på samme måte som det rammer en alenemor på 33 som har barnehage i en bydel, bor i en annen og må levere barn på fritidsaktiviteter i en tredje. Hvordan man planmessig kan være bevisst på at klimatiltak også skal være bærekraftige for individer i forskjellige situasjoner? Dette er vanskelige, men viktige spørsmål. Bompenger er jo ett av de mest effektive tiltakene vi har for å redusere personbiltransporten. Totalt sett har rushtidsavgiften i Bergen fungert bedre enn vi hadde håpet på. Men det finnes så klart sosiale bærekraftelementer som kan diskuteres.

Det er ikke alle forunt å skrive doktorgrad om klimaplanlegging, og Stina har nødvendigvis lært mye om hva som fungerer og hvilke muligheter som finnes for å gjøre både store og små grep i hverdagen, som i hvert fall endrer noe. Den elektriske transportsykkelen sparer henne for mye bilkjøring og kjøttmiddagene er redusert. I forbindelse med jobben blir det ofte mye flyreiser, men hun har gjort det til en vane å legge inn et ekstra spørsmål om det er helt nødvendig å reise for å delta på et møte eller en konferanse, før hun tar avgjørelsen. Kanskje konferansen er streamet, eller kan komme til å tilby streaming hvis mange etterspør det. I denne forbindelsen har hun også funnet ut at det ikke finnes søkemotorer for å planlegge lange reiser med tog – kun med fly.

–Jeg har på mange måter oppdaget hvor mye mitt eget hverdagsliv henger sammen med de større linjene og strukturene, sier hun. Vi har jo heller ikke ubegrenset med ressurser på denne kloden. Så det er ganske innlysende for min del at jeg bør bidra til å bruke disse ressursene på best mulig måte. Da handler det jo ikke bare om klima lenger, men om bærekraft.  


Skrevet av: Vibeke Koehler